|
Leonbergerens karakter:
Det har blitt skrevet mye om Leonbergeren, men her er Margareta Gustafson-Esker og Ulrika Rogert`s beskrivelse av rasen, hentet fra Leonbergerboken.
"Det første man ser når en leonberger er selvfølgelig størrelsen, fargen og pelsen. Deretter legger man merke til ansiktsuttrykket, de godmodige øynene, det majestetiske hodet, de kraftige kjakene og man er overbevist om at dette er en snill, godhjertet skapning, som ikke er til å tulle med om den skulle bli sinna. Men dess lengre man lever med rasen, desto mer overbevist blir man om at det ikke er det imponerende ytre som er det mest spesielle med hundene. De er vakre og myke og snille, men de har så mye, mye mer innenfor alt det der.
Hva er så leonbergerens karakter?
Leonbergeren er en stor og til tider en svært livlig hund, som ikke stresser seg opp unødig, men har en enorm vilje til å ta det med ro. De kan trives like godt med å ligge i et hjørne under skrivebordet sammen med eieren på jobb, som å følge med i bilen, eller få bli med på tur i skog og mark.
De har veldig lett for å kople av, samtidig som de er meget livlig og leken. De kan oppføre seg helt korrekt på jobb, men leke som en barnslig valp når de kommer hjem. De har ikke overdrevent behov for mosjon, eller sysselsetting så lenge de får følge sin familie. Egentlig så er vel dette , og alle andre hunders største behov, det å få være med sin familie, flokken.Den liker ikke å være ensom innestengt i en leilighet eller i en hundegård. De liker heller ikke å være ensomme ute på gårdsplassen, da kan de lett begi seg ut på egne eventyr, om gjerdet er for lavt..., eller ikke finnes!
Leonbergeren er utpreget glad i mennesker, både barn og voksne, både de som tilhører familien, og fremmende. De har en enorm stressterskel, den typiske leonbergeren tar alt som det kommer, og til og med på en bråkete ukjent plass klarer den som oftest fint. Kansje beror det på tilliten til eieren, eller så har den enormt med selvtillit.
Intelligensen og selvstendingheten gjør at de lærer seg raskt det man ønsker, men de har ikke stor lyst til å følge slavisk denne lydigheten bare for at eieren vil det. De har en sterk og utpreget egen vilje, og kan være meget sta, noe som kan gjøre de til besværlige individer om deres eiere ikke lykkes i å etablere seg som overordnede ledere.
De er meget følsom for eierens sinnstemning, og de er flinke til å "overtale" sine mennesker så de får det som de vil. De er også flinke til å løse problemer på egen hånd, enten det er et problem eieren har gitt dem for intellektuell stimulans, eller om problemet er at de er innestengt og gjerne vil komme ut og gjøre noe helt for seg selv....
Tispene virker å ha noen porsjoner mer selvstendighet og intellegens. De lurer ut det beste av alle kaker, mens hannene forsøker å sno ihop alt på en gang, for å si det sånn. Hannhundene kan dessuten virke noe mer besværlig, for de blir meget store, sterke og de har sterke drifter! Ofte er de også mer lekne og enda mer kosete enn tisper.
Leonbergerene er meget gode svømmere, og bryr seg ikke om at vatnet er kaldt. Den har en drift til å oppsøke vann året rundt, og vilket som helst vann duger, bare det er vått. Derfor er det også morro å utføre vannarbeid med en leonberger.
Respektløsheten for vann gjør at den kan hoppe ut , gjerne jagende etter en fugl, og bryr seg ikke om at eieren som står på stranden og får hjertestopp... En annen ulempe er at de ofte blir veldig våte, både på planlagte gåturer, og på egne utflukter..., gjerne også med leir eller det som verre er.
Leonbergeren er nesten totalt ufølsom for kulde, snø og regn. Dog er de ikke polarhunder! De løper ledig i 12 timer i strekk om de har motivasjon nok. De er modige, så modig at de ikke tviler på å utføre de mest skremmende eller farlige handlinger om de vil.
De har ekstremt godt syn og luktesans. De er skikkelige spor og ettersøkshunder, og imponerer ofte jaktfolk med sitt nøyaktige, sikre og til tider raske blodsporsarbeid, hvilket de de synes å ha et naturlig talent for. Ulempen er at de individer som har jaktlyst er veldig raske til å finne et bytte som er jaktbart. Tro ikke at de ikke er raske og utholdende nok, de er ekstremt utholdende og løper de fleste bytter i senk. Jaktlyst er ikke ønsket, det vil si de egentlig ikke skal ha jaktlyst. Dog er det en normal egenskap hos alle hunder. Og leonbergeren er en påfallende normal hund egentlig, men med litt ekstra krydder.
Luktesansen, intelligensen og de sterke framføttene med svømmehud og sener mellom tærne gjør dem til dyktige lavinehunder. De elsker å grave. Det kan også føre til en del ulemper. Det man graver ned i sin have, kommer gjerne opp igjen- tulipanløker, rosenbusker, poteter o.s.v., og hullene blir ofte store og dype! Husk dette ved en eventuell bygging av hundegård, de graver seg gjerne under gjerdet, eller de kan klatre over!
Utholdningheten og styrken gjør dem også til dyktige trekkhunder, men rekne ikke med for mye fart. Derimot er vekten ikke noe problem, de drar langt og tungt, men her igjen gjelder det å holde motivasjonen oppe. De kan også lett bære 10-15 kilo i kløv. De har sterk flokkfølelse og fungerer ofte utmerket ihop med andre dyr, om de er oppvokst med å gjøre det.
Leonbergeren er ikke en letthåndterlig hund. Samtidig kan ingen annen rase sies å være mer tilpassningsdyktig og samarbeidsvillig. Altså en kjempe i hundeverdenen som kan bli stueren på et par dager, kan sitte pent, lukte seg til og grave fram mennesker begravd under tonnvis av snø, redde druknende. bogsere robåter, gjete sauer, jage elg, rådyr og grevling, være vakthund, lære barn å gå, trene og konkurere samtlige bruksdisipliner samt agility, rømme og være borte i flere dager og bli kjempeglad når eieren dukker opp og henter den, plukke egg i et hønsehus, kjøre i traktorskopen, sitte på et høylass, leke med hester og kuer. Åpne dører, høre mus springe under sneen..., men kan være steindøve i neste øyeblikk, og de kan ta første premie på viltspor første gang de forsøker. En slik hund må ha en hjernekapasitet som overstiger det normale, og det har leonbergeren. Derfor er den en hund som krever sitt menneske. Og den krever en godhjertet, tålmodig person med fantasi, som er flink til å motivere og som har innlevelse og masse humor!.
Det duger ikke med bare vanlig hunddressur, det duger ikke med ren dominans, det duger ikke å la den gjøre som den vil, og det duger ikke med ren godisdressur. Du behøver slett ikke kjefte og stå i, men du må være sikker i din sak. Du behøver ikke være sterk i armene, vil den dra iveg med deg, gjør den det..., uansett hvor sterk du er i armene. Men du må være sterk i viljen!"
Ovenstående beskrivelse av Leonbergeren er hentet fra Leonbergerboken. (oversatt etter beste evne)
Vil du vite hvem som er den perfekte leonbergereieren og hva leonbergeren har og ikke har, så kan du lese mer om dette i boken. Dessuten finner du alt du behøver å vite om stell og annet som hører rasen til.
Boken kan bestilles via e-mail, kjøpes i bokhandel eller lånes på bibliotek.(Svensk)
Klikk på bildet av boken, og det fører deg til forfatterenes side, som også inneholder mer om leonbergeren! Anbefales!
|
Kort historisk oversikt av rasen:
![]() |
På slutten av 1830-, begynnelsen av 1840 årene krysset rådmann Heinrich Essig i Leonberg i nærheten av Stuttgart en svart-og-hvit newfoundlanstispe med en såkalt "Barry-hann" fra klosterhospitset Grosser St.Bernard. Senere brukte han i tillegg en pyreneerhund. Resultatet var svært store hunder med overveiende langhåret hvit pels. Essings mål var en løvelignende hund. Løven er byen Leonbergs våpendyr. De første hunder som virkelig ble kalt leonbergere , ble født i 1846. De forente de fremragende egenskapene hos utgangsrasene. Allerede etter kort tid ble mange av disse hundene solgt fra Leonberg som statussymbol i hele verden. På slutten av 1800-tallet ble leonbergeren i Baden-Württemberg fortrinnsvis holdt som brukshund på bondegårder. Den ble sterkt berømmet for sine egenskaper som vakt- og trekkhund.
Under begge verdenskrigene og i nødsårene etter krigene gikk tallet på avlshunder dramatisk tilbake. 
I dag er leonbergeren i fremragende familiehund, som egner seg godt til alle krav det moderne liv stiller.
Helhetsinntrykk
I samsvar med den opprinnelige hensikten er leonbergeren en meget stor, kraftig, muskuløs, men likevel elegant hund. Den utmerker seg ved harmonisk kroppsbygning og selvbevisst ro sammen med avgjort livlig temperament. Særlig hannen er stor og kraftig.
Proporsjoner
Forholdet mellom mankehøyde og kroppslengde er 9:10. Brystdybden er rundt 50% av mankehøyden.
Adferd og karakter (gemytt)
Som familiehund er leonbergeren en behagelig partner under nåtidens bolig- og levevilkår. Den kan uten vanskeligheter tas med overalt og er utpreget barnevennlig. Den er verken sky eller bisk. Som selskapshund er den en behagelig, lydig og fryktløs ledsager under alle livsforhold.
Kravet om gemytt omfatter særlig:
· selvsikkerhet og overlegen ro
· middels temperament (bl.a også lekenhet)
· lydighet
· god læreevne og hukommelse
· mangler lydømfintlighet
Hode
Stort sett dypere enn bredt og snarere langstrakt enn sammentrykt. Forholdet mellom nesepartiet og skallen er ca. 1:1. Skinnet ligger stramt overalt uten rynker i pannen.
Skallen
Lett hvelvet sett i profil og forfra, kraftig i samsvar med kroppen og bena, men ikke tungt. Bakre del er ikke vesentlig bredere enn ved øynene.
Stopp
Tydelig, men middels utpreget.
Ansikt
NESEBRUSK: Alltid svart
NESEPARTI: Snarere lengt, avsmalnende, men aldri spisst. Neseryggen jevnt bred, aldri konkav, snarere lett konveks (sauebukkaktig)
LEPPER: Stramme, svarte, lett lukkede munnvinkler.
KJEVER/TENNER: Kraftige kjever med perfekt, regelmessig og fullstendig saksebitt, der øvre tannrad griper over nederste uten mellomrom og tennene står loddrett i munnen, med 42 friske tenner i samsvar med tannskjemaet (manglende M3 godtas). Tangbitt er tillatt. Ingen innsnevring av hjørnetennene i underkjeven.
KINN: Bare svakt utviklet.
ØYNE: Fra lysebrune til så mørkebrune som mulig, middels store, ovale, verken dyptliggende eller fremstående, verken for tettsittende eller for langt fra hverandre. Øyelokkene strammer uten å vise bindehud. Det hvite i øynene (hornhinnen) må ikke være rødt.
ØRER: Høyt ansatt, ikke langt bak, nedhengende, tett inntil hodet, middels store, kjøttfulle.
Hals
Lett buet, går over i manken uten overgang, snarere lang enn sammentrengt, uten løst skinn på halsen og huder haken.
Kropp
MANKE: Utpreget, særlig hos hanner.
RYGG: Stram, rett, bred.
LENDER: Brede, kraftige, muskuløse.
KRYSS: Bredt, relativt langt, mykt avrundet, flytende overgang til halefestet, absolutt ikke overbygget.
BRYST: Bredt, dypt, må nå minst ned til albuen, ikke for tønneformet, snarere ovalt.
UNDERLINJE I PROFIL: Bare lett opptrukket.
HALE: Meget sterkt behåret. Henger rett ned i stående stilling. I bevegelse bæres den bare lett utbøyet, så vidt mulig ikke over forlengelsen av rygglinjen.
LEMMENE:
Meget kraftige, særlig hos hannen.
FORBEN:
GENERELT: Rette, parallelle og ikke for trang benstilling.
SKULDER/OVERARM: Lang/skråstilt uten å danne for stump vinkel med hverandre, muskuløs; albuen tilgivende.
MELLOMFOT: Sett forfra: kraftig, fast, rett. Sett fra siden nesten loddrett.
POTER: Rettstående (verken innover- eller utovervridde), avrundede, lukkede. Tærne godt hvelvet. Svarte tredeputer.
BAKBEN:
GENERELT: Ikke for trang benstilling sett bakfra, parallelle ben. Hasene og potene verken utover- eller innovervridde. Ulveklør må være fjernet.
BEKKEN: Skråttliggende.
LÅR: Temmelig langt, skråttstilt, meget muskuløst, Lår og underlår danner en tydelig vinkel.
HASELEDD: Kraftig, tydelig vinkel mellom underlår og mellomfot.
POTER: Retter, svakt ovale. Hvelvede tær. Svarte tredeputer.
BEVEGELSER: Romgripende, jevne bevegelser i alle gangarter; lange skritt med godt fraspark. Rett benføring i skritt og trav sett for- og bakfra.
PELS
BESKAFFENHET: Middels myk til grov, langhåret, ligger inntil kroppen, aldri med skill. Kroppens konturer må være tydelige til tross for god underull. Glatte hår, men lett bøyet pels er tillatt. Krage på hals og bryst, særlig hos hannen. Tydelig behåring på forbena, utpregede bukser på bakbena.
FARGER: Gul, rød, rødbrun, også sandfarget (blekgul, kremfarget) og alle kombinasjoner mellom dem, alltid med svart maske. Svarte hårspisser er tillatt, men hundens grunnfarge må ikke være svart. Lysere sjatteringer av grunnfargen på undersiden av halen, på halskragen og behåringen på forbena og buksene på bakbena må ikke bære så utpreget at det forstyrrer harmonien med hovedfargen. En liten hvit brystflekk eller smal bryststriper og hvite hår på tærne godtas.
| MANKEHØYDE: |
Hanner: 72 - 80 cm., helst 76. |
| |
Tisper: 65 - 75 cm., helst 70. |
FEIL:
Hvert lille avvik fra de ovennevnte punktene regnes som mangel, hvert tydelige avvik som feil. Bedømmelsen må stå i nøyaktig forhold til graden av avviket og ta hensyn til i hvilken utstrekning det svekker det vesentlige (fremfor alt atferd, type, harmoni, bevegelser).
DISKVALIFISERENDE FEIL:
· Skye og biske hunder
· Store anatomiske feil (f.eks. utberget kuhasighet, utpreget krum rygg, sterkt nedfallen rygg, ekstrem utovervridning av forpotene, absolutt utilstrekkelig vinkler i skulder, albu, kne eller haseledd.)
· Tannmangel (unntak M3), over- eller underbitt, andre bittfeil
· Under minstehøyde
· Sterkt krøllhale eller halen krøllet over ryggen
· Krushår eller store krøller
· Gale farger (brunt med brun nesebrusk og brune tredeputer, black & tan, svart, sølvgrått, viltfarge)
· Fullstendig fravær av maske
· Brun nesebrusk, brune tredepoter
· Svært sterk pigmentmangel på leppene
· Øyne uten brunt i
· For mye hvitt (fra tærne til mellomfoten, brystflekk større enn en hånd, hvitt andre steder)
· Entropium, ektropium
NB! Hanner må ha to tydelig testikler, nedsunket i pungen.
Tekst: Nlbk
|
